Far og datter gjenforent etter 5 år!!

Bildet kan inneholde: en eller flere personer og tekstÅÅ111
Far og datter gjenforent etter 5 år

Slutten av juni fikk 2018 fikk  Lucifers datter -Fokus på kvinnelig psykopati en henvendelse fra ei ung kvinne, Lillian på 18 år.JØSS hvor sprudlende og energisk jente.
Teatralsk og “artig”jente.
Hun hadde akkurat flyttet inn på
 et kollektiv i Oslo,
og  bodde alene for første gang.
Vi hadde ikke sett navnet på jenta på Fokus på kvinnelige psykopater før,  men hun fortalte at hun hadde lest bloggen, og fulgt Facebook-siden vår lenge.
Det var når innleggene om foreldrefremmedgjøring, og ikke minst når hun leste om hvordan andre barn, akkurat som henne, hadde vokst opp med et forferdelig sinne og hat mot sin far.  Lillian hadde alltid visst at hun hatet pappa, og visste han hadde gjort så mye stygt mot henne og moren.-For hun husket jo hvor moren gråt. Alle som ville snakke med Lillian om problemene Lillian måtte ha pga pappa..

Hun leste om de voksne barna på bloggen. Mange av historiene lignet så veldig på hennes liv, opplevelser og ikke minst hennes familie..
Hun husker godt da broren til Lillian, den eldste av dem, pakket sake
ne sine å dro. Mor påsto broren ville ødelegge for henne, snakket stygt om dem. Broren ringte Lillian i blant -mor ba ham slutte å plage meg. Tilslutt hørte hun ikke mer fra ham heller.. 
ALT stemte med det Lillian leste, hun fikk en oppvåkning, og tok mot til seg å ringte sin storebror.

“Han ble glad for at jeg endelig hadde turt å stå opp mot mamma. Jeg pakket samme dag, og innlosjerte meg i min bror`s trange leilighet. Den natten snakket vi, snakket lenge, -om oppveksten, om hvordan mor var, og det var da min bror fortalte at han hadde møtt far.”

Det slo ned som en bombe på Lillian.-“vår far..vår voldelige, alkoholiserte far..som hater barn..”
 -Broren fortalte at faren hadde vært gift i flere år nå, med en nydelig kvinne, han hadde en datter og et fosterbarn også…

I den første mail Lillian sendte fortalte hun om foreldrenes stygge skilsmisse. Hun bare var 7-8 år gammel. En opprivende flytting, der hun gråt masse da hun fikk møte pappa bare annenhver helg.
Hun hadde savnet pappa, og spesielt mye da noen av helgene med pappa plutselig ble avlyst, og fikk vite av mamma at “pappa hadde litt problemer”.
Lillian hadde hatt en forferdelig angst for at “pappa hadde det vondt”.
Mamma var fryktelig sint på pappa. Lillian husker hvor ofte hun var lei seg gråt. Hun gråt ikke så mamma så det.
-“Mamma syntes jo pappa var en drittsekk”..
Besøkene ble iblant stoppet i mange måneder i gangen, og hver gang hun møtte pappa gruvde hun seg til å komme hjem til mamma. Da skulle de snakke om “alt”. Spesielt om hva pappa sa og gjorde..
Da Lillian ble 11 år fikk pappa seg ny kjæreste, og kort tid etter forlovet han seg.
Mamma påsto kjæresten til pappa var ustabil, og hun var “slett ikke ansvarlig nok til å passe Lillian”.. Etter det møtte Lillian nesten ikke pappa, og når hun spurte etter ham ble mamma alltid sur og stille.
Lillian vet nå at det var full krig mellom moren og faren. Mor nektet barna å møte pappa`n sin.
Etterhvert måtte Lillian snakke med en dame, og hun lurte på hvor Lillian ville bo. Hun spurte spørsmål om at det stemte at pappa dro på byen og oppførte seg rart når Lillian var på besøk..Lillian skjønte ikke hva damen snakket om, og ville heller ikke snakke med damen.
Mamma sa at det skulle jeg slippe, men pappa sa han ville at Lillian skulle snakke med henne.
Lillian forteller:
“Jeg syntes den sakkyndige psykologen maste, og jeg var jo ei sjenert jente..
 Hun spurte spørsmål om pappa jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle svare på.
Pappa var jo alltid hjemme, og vi gjorde ting sammen hele tiden, men mamma sa jo til tante og bestemor at pappa aldri var der når jeg var hos pappa.
Derfor ville jeg ikke snakke med psykologen..”

Lillian fikk ikke se pappa særlig etter det.
De få gangene  hun så ham var hun sint.
“Mamma hadde nå sagt sannhetene. Retten hadde bestemt at Lillian skulle bo hos mamma,
og oppfordre til samvær med faren. Men, hvorfor skulle hun møte pappa som hadde satt i gang så masse rot, og vært slem med mamma, slått henne bare for at han ville ha en ny kjæreste.

Da 3.mailen fra Lillian kom lå det ved en lenke til en Facebook-konto,
og et en enkel kommentar under:
“Her er han, familien hans og ste-søskenene.
 Vil dere bli med  meg å møte ham?”
Lillian visste vi skulle på Seminar i Oslo siste uka i september.

Hun ville vi skulle ringe ham, si vi ville snakke med ham om sønnen han hadde fått kontakt med i voksen alder, og at han ville at de skulle møtes i Slottsparken.
Broren som tydelig hadde blitt kjent med måten Lillian taklet livet på skrev melding til faren at det var viktig at slike historier kom frem.
“Pappa” gikk fem-på..

 

 

Jeg (Geir Ståle Skjerve,Leder i  fokus på kvinnelig psykopti) og Susann (Redaktør) trodde vi var tidlig ute, men da vi ankom parken satt allerede Lillian og broren på benken.
Selv om vi hadde veldig lyst til å filme eller ta bilder hadde vi gjort en avtale med både broren og far at vi ikke skulle gjør det. -Det vil si, bilder ble tatt, mange også, men ikke for å publisere..Lillian syntes virkelig vi burde gjøre det da, men vi måtte gjentatte ganger si at vi kunne ikke det når vi hadde avtalt noe annet..

Vi som trodde vi hadde god tid til å å få snakke sammen før faren kom tok nok en gang feil.
10 minutter før avtalt tid så vi han kom gående over veien ved Litteraturhuset.
Vi satt på en benk 150 meter inn i parken.
Lillian reiste seg, og med det samme faren så henne stoppet han.
Han braste ut i gråt. Lillian visste ikke helt hva hun skulle gjøre, gråt har nok ikke vært en del av hennes personlighet, humor derimot har nok vært en overlevelsesstrategi, så hun utbrøt:
“Gi deg nå, du har jo sett meg før.”
Faren og Lillian klemte hverandre. Faren gråt og hikstet, Lillian smilte og lo.
For oss utenforstående var dette hjerteknusende, og det var ikke et tørt øye på noen av oss.
For oss var det helt klart at genetikken kom godt frem den formiddagen, for ved siden av oss sto broren. Han gråt og hikstet akkurat som sin far.
Det endte med at alle klemte alle, 
og det tok oss en time å stabilisere latter, hiksting og gråt. 

Vi hadde opplevd et av de vakreste øyeblikkene i våre liv.
Det var nesten som et barn ble født på ny!
En opplevelse som for oss kjentes ut som om det gode vant mot det vonde,
-kjærlighet var sterkere en hat!

Takk for at vi fikk bli med deg på denne reisen Lillian.
For oss var det en opplevelse, men for deg har dette vært em reise.
En lang reise full av hat, sinne, frustrasjon, tårer, svik, samvittighetsnag..
Et liv der du har blitt frastjålet en kjærlig far,
og en pappa har savnet og lett etter en fantastisk jente som deg!

-Nå ringte Lillian til oss få dager etter møtet i Slottsparken,
og hun har nå bestemt seg for å lage en kort dokumentar om “møtet i Slottsparken”.
Frem til nå har verken bror eller far hatt særlig lyst til å la seg avfotografere rundt denne saken. Men kjenner vi Lillian rett vil vel disse meningene endres.
Hvis dokumentaren kommer,
vil hun at den skal deles på Lucifers datter -fokus på kvinnelig psykologi.
Likeledes skal Lillian vurderes som en ungdomsrepresentant for oss i Oslo.

Takk til familien, til bror og selvfølgelig  Lillian!
-Lykken er til for å deles <3 FAMILIELYKKE <3 

  Takk for nye vennskap  (


 

mvh Geir Ståle og Susann.

 

“-Fokus på kvinnelige psykopater” har mange forskjellige oppdrag, og trenger du bistand en sak-det kan være avhør hos politiet etter falske anklager. /Møte ved et familievernkontor mor allerede har posisjonert seg /møte med et barnevern der mor har posisjonert seg./ Gjennomgang av saken, og innhenting av manglende/viktige dokumenter.Vakt og spaningsoppdrag ved behov, (politi SKAL være involvert hvis krimminelle handlinger er begått)

Ta kontakt på tlf: +47 98174104 eller på E-Mail: [email protected] 

 

 

 STØTT “FOKUS PÅ KVINNELIGE PSYKOPATER:

 

3 kommentarer
    1. Kjære Tanya!
      Dette var en av de største øyeblikkene som vi har vært så heldig å være med på.
      Det var rett og slett en berg og dalbane av følelser for alle!
      Mange av våre arbeidstimer består i tunge saker, vonde hendelser og barn som er de store taperne.

      Seminar arrangert av “Kvalitet i barnevernet” (KIB)var utgangspunktet for at vi var i Oslo,
      og selv hvor fantastisk lærerikt og produktivt seminaret var,
      så var det godt vi møtte Lillian og pappa’n hennes etterpå da reaksjonene man følelsesmessig fikk var “massiv”.

      Mvh
      Admin

      1. Hei igjen😊
        Leste nettopp historien igjen,og sitter her hulkende,med grøten stemme,røde øyne og smiler🥺😊
        Dere gjør en fantastisk jobb,og ikke minst en utrolig viktig jobb!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg