NÅR VOLD OG SMERTE ER ALT BARNET KJENNER..


Mail fra Mr Rubber Duck

For ikke mange dager siden mottok vi i Lucifers datter en mail med livshistorien til en mann.
Den var underskrevet Mr Rubber Duck.
Historien grep oss fryktelig da den var full av de mest skrekkelige historier om et barn
som aldri fikk kjenne følelsen av kjærlighet.
Han var skrekkhistorien vi aller helst ikke vil høre om.
Ettersom historien var lang spurte vi om vi kunne korte ned den litt.
Svaret var:
” Dere kan gjøre hva dere vil med historien, så lenge den blir brukt til å hjelpe og spre opplysning
  for å hjelpe barn som blir utsatt for vold og overgrep.”

Selv om vi sendte en del mailer frem og tilbake kom det klart frem at for ham var BARNA de viktige.
Selv har han en blogg, og som oftest vil de fleste gjerne bli “Linket” for å få klikk,
men ikke Mr Rubber -vi velger likevel å linke til bloggen hans for de som vil lese hele livshistorien hans.
 http://blackrubberduck.blogg.no/

I BARNDOMMENS VOLD

Mr Rubber ble født i 1969.
Familien, bestående av Mr Rubber, søsteren, mor og far bodde i et hus like utenfor byen.
Noe av de første minner er en voldelig far, og en psykisk syk mor.
Slag, stikking med nåler og en barndom uten kjærlighet førte til at han allerede som 5 åring ble satt 
på Åsebråten Psykiatriske.
Dette var for hans utaggerende adferd.Barnehagepersonalet fikk ikke kontrollert ham.
Journaler fra Desember 1973 beskriver en en far som er som er desperat,
og som slår kone og barn.
I samme journal beskrives Mr Rubbers mor som psykisk syk, og at hun avviste barna 
følelsesmessig allerede fra fødselen.
De eneste minnene Mr Rubber har fra Åsebråte Psykiatriske var at han likte
å ligge å sove på den varme grusen på gårdsplassen.
-mangelen på kjærlighet og nærhet fra voksne ble erstattet med varmen fra bakken.
Allerede fra første gang han var innlagt ble medisinering en del av livet.
Beroligende middler, sovemedisiner, grov vold og mangel på nærhet og kjærlighet
skulle få stor konsikvenser for Mr Rubber.
Stopp i seksuell utvikling, voldstanker og redsel satte seg i sjelen. Permanente skader.
Volden fra faren, skjev utvikling førte til senere skolestart,
og det skapte en gutt som var urolig og utaggerende,
noe som igjen førte til avstraffelse på skole.
De andre barna fant fort ut at Mr Rubber var et lett offer.
I skolepapirer blir han beskrevet som et psykisk syk barn.
At han fikk juling av sin far for de mest banale ting, mens han i tillegg var vitne til en mor
full av beroligende midler fikk samme behandling står inget sted.
Mr Rubber har ikke tall på hvor mange ganger han ble lagt over farens kne, heller ikke hvor mange ganger han i smerte ikke greide å sitte på en stol på grunn av smertene.
En av de mest alvorlige episodene har han lite minne av, men han husker han sølte noe i garasjen.

Det medførte juling med en teppebanker og et belte av så grov karrakter at han svimte og
ble sendt på sykehus. 
Hva som hadde hendt om naboen ikke hadde grepet inn..
Mr Rubber var den gang bare 6 og halvt år.
Med alderen ble julingen verre, og kneet ble byttet ut med slag.
Her er en del fra mailen vi mottok:


“Hvor inadekvate mine foreldre egentlig var, kan man kanskje forstå bedre når
jeg som 7 1/2 år gammel ble innlagt på sykehuset med alvorlig medisinsk forgiftning.

Forgiftet av Salicyl og Diasepam,
smertestillende og beroligende midler, som da 
hadde blitt gitt meg over en lang periode.
Men derfor er også så mye av den volden
jeg ble ut satt for blitt fortrengt inn i to enkle følelser av avmakt og redsel.  De brukte tre dager på å redde livet mitt på sykehuset.
Jeg svevde mellom himmel og jord i flere 
timer, og legene var forbauset over at jeg faktisk overlevde.
Hadde hjertet mitt ikke 
vært så sterkt som det var, så hadde jeg aldri overlevd.
Det som kanskje sitter mest 
igjen etter dette, er minnene om å kunne se meg selv uten i fra.”
                                                                    Utdrag fra livshistorien “Ibarndommens år” av Mr Rubber Duck 

Årene gikk, og med tiden ble oppførselen mer og mer utfordrende og utaggerende,
og som 11 åring ble han igjen sendt til Åsebråten Psykiatriske.
Lærerinnens siste vurdering av ham var:

 «de andre elevene missliker ham sterkt».
«avvises av de fleste andre barn».
«Han har store sosiale tilpassingsproblemer».


MrRubber var det perfekte mobbeoffer,
de andre elevene kunne gjøre “hva som helst”,
men skylden fikk han likevell.
Han var elever og lærerens hakkespett.
Det siste minnet fra 6.klasse i 1982, var en lusing fra klasseforstanderen.

Her er en del av rapporten skrevet av Per Skjælaaen ved Åsebråte Psykiatriske:

 

«Inngående undersøkelser har vist psykologisk avvisning fra fødselen, betydelige konflikter

mellom foreldrene opp gjennom årene, alvorlig psykisk og fysisk mishandling i tillegg

til lempfeldig og klart uforsvarlig bruk av medisiner fra foreldrenes side, som hadde

overmedisinert ham med beroligende medisiner og Salicyl preparater.» «Hans

skolegang har gjennom årene vært preget av klar mobbing.»

og i et notat i Psykiaterens private notater:

 

«I oppdragelsen anser faren juling

som en slags medisin eller næring. Når den ikke har virket/hatt positiv effekt på

gutten betød det bare at der var gitt for lite korpoli avstraffelse. Mors forhold synes

å være ambivalent ved at hun indirekte gjorde bruk av medisinen med faren som

utøver og mellom mann».
 

Ferden gikk videre på ungdomshjem.
Han ser på den tiden som en kamp for livet.
Han klandrer Barnevernet, og selv om de var klar over at fysisk avstraffelse på ungdomshjemmet
var vanlig sier rapportene at “intet straffbart har skjedd.”
At rus, kriminalitet og fengsel ble MR Rubber`s løpebane kommer kanskje ikke
overraskende når man har hatt et liv der de som skulle vært deg nær og kjærlig
var empatiløse og ondskapsfulle.
Når i tillegg de som skulle hjelpe sviktet blir tilitten til menneskeheten borte .
At valget ble finne trygget i å være alene og venneløs er ikke så underlig.

Etter livet i institusjoner og i fengsel har to ting berget livet til MrRubber,
hans kone, og trangen til å kjempe og hjelpe barn som har det vondt.
Barnas rettigheter, barnevern, “de urolige barna”.
Gleden han føler når han ser glade barn, frie barn og barn med foreldre
er den beste følelsen han kan tenke seg.

Tankene farer iblandt tilbake til barndommen,
Spørsmålene om hvorfor han ikke var elsket,
 skrekken for de voksne, empatiløse-de syke 
En diagnose som nå hadde vært personlighetsforstyrrelse-Psykopati.

*På siste mail spurte vi om han ikke var bitter?
Svaret var:

“Hva jeg føler for de som mishandlet meg?
 ? jeg føler egentlig ingen ting. Jeg har ingen direkte kontakt med de i dag, og jeg har lagt det bak meg. Det sinne jeg har er heller rettet inn på hvor lite politikere egentlig gjør for at barn i dag skal slippe å oppleve slikt, men også hvor dårlig oppfølging utsatte barn i realiteten får.

 Fra jeg var ca. 18 år og frem til jeg var 25 gikk jeg psykoterapi for å få orden på mine egne psykiske problemer som følge av hva jeg var igjennom i barndom og ungdom. Der igjennom også fått bukt med det meste.

 Selv om noen dager er ille, så kommer det av flach backs utløst av noe som man ser, lukter etc.
Men det er noe jeg takler, slik sett. PTSD?en takles i dag uten medisiner, og med god støtte fra min kone.

 Noe mer en det ønsker jeg egentlig ikke å si.”


Hvis dere vil komme i kontakt med oss,
så er vår mail.adresse: [email protected]
og følg oss på Facebook:
https://www.facebook.com/Lucifersdatter/

 

4 kommentarer
    1. Ufattelig sterk fortelling. Helt forferdelig og forkastelig at ingen hjalp denne gutten i barneårene. Du er tøff som står frem med din historie. Er veldig glad for at du i dag har kjærlighet og støtte, i din kone som du forteller. Ønsker deg alt godt videre 🙂

    2. Det store problemet er at de ikke elsker seg selv. De hater seg selv. Dette nekter de å innse og jobbe med saken. De fortrenger seg selv. Putter på seg en maske som ikke skal røpe alt dette. Panikk for eksponering. Det sanne og ekte Selvet skal fortrenges. Elsker en ikke seg selv, så klarer en ikke å elske andre. De foretrekker å leve i en fantasiverden hvor de nærmeste sin store plikt er å aktivt delta i deres falske skuespill. En skal designes til å være perfekte skuespillere som hyller psykopatens hovedrolle.

    3. Hei Anonym:
      Du sier mye riktig her,
      men at de elsker seg selv-å jo det gjør de. Alt sentrerer seg og kretser rundt psykopater.
      At det finnes en forrakt for at andre er lykkelige og kjenner kjærlighet tror jeg nok,
      og forrakt for andre generelt hvis de har noe de ikke har, eller hvis de bare finner det for godt..
      Den umodne egosentisiteten kan sammenlignes med et barns-og hvem elsker barn høyest i verden?seg selv frem til de lærer å håndtere den egosentriske følelsen som river i dem,
      en psykopat håndterer ikke den for DE er så viktige, og ikke bryr de seg heller ikke for de eier ikke empati, så da føler de ikke forrakt selv om det kan se slik ut-det er sjalusi som er en egosentrisk følelse..

      Jeg legger ved en lenke som jeg tror du kanskje finner interessant,
      jeg skaldele et blogginnlegg de nærmeste dagene om denne saken, men du kan få en smug-titt-start å håper du når jeg deler innlegget kommer med synspunkter:
      https://utforsksinnet.no/nar-grusomme-mennesker-later-som-de-er-gode/

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg