hits

november 2017

DEL 3 av MARIT og MOR -"Begravelsen"


"MARIT og MOR -begravelsen"

DEL 3 er kalt begravelsen av den enkle grunn at det var døden som måtte sette Marit fri.
Det er mange som beskriver det som en livstidsdom å ha en psykopat i sitt liv,
det gjaldt også Marit.

I DEL 2 fikk dere vite at Marit`s mor fikk besøksforbud mot Marit og hennes familie,
barnevernet slapp "taket" etter flere år, og familien fikk en kontakt i politiet som kjente saken.
Marit og Reidar husker dagen som en fantastisk dag,
de følte de var blitt trodd av politiet.
Gleden var kortvarig, moren anket besøksforbudet, ordnet seg advokat.
Moren følte seg uthengt, og mente Marit svertet hennes navn.
Hun kunne virkelig ikke akseptere et besøksforbud mot sitt eget barnebarn,
domstolene ga moren medhold, det ble anbefalt mekling i saken.
Marit og Reidar var enig om en ting, moren kunne IKKE inn i livet deres igjen.

Marit forteller:

"Jeg skjønte hva mor drev med,
hun fikk nok en gang en fot inn i livet mitt,
som en terrorist, der det er overhengende fare for en eksplosjon.
I flere uker gikk vi nok en gang med klump i magen,
nå var det ikke så at vi hadde så mye å si på dette møtet,
vi skulle ikke la mor få styre dette,
vi skulle be henne pent holde seg unna oss."

Moren kom arm i arm med sin advokat på meklingen,
hun hadde en stor mappe med seg,
og jeg så hun hadde sider opp og ned med notater.
Det var et teater, moren hadde hovedrollen.
Moren la ut i det vide og brede om hvor bekymret hun var for Marit,
på et punkt henvendte hun seg direkte til Reidar,
der hun med fast blikk la ut om at Marit hadde en bakgrunn fra psykiatrien,
at han hadde et ansvar i å få Marit til å tilgi seg selv,
han måtte vite at Marit hadde vært en utfordring utenom det vanlige.
Sinnet mot moren var et tegn på at hun heller ikke nå tok ansvar for sine problemer, mente moren.

Marit forteller:

"Møtet tok en annen vending en vi trodde,
vi skulle jo be henne holde seg unna.
Jeg skulle ikke gi henne gleden av å se tårene mine flere ganger,
hun skulle ikke få gleden av å høre at jeg forklarte meg.
Men nok en gang gjorde jeg dette,
mor fikk det akkurat som hun ville.
I sinne avsluttet jeg møtet da mor gliste til meg,
og det mens jeg satt å fortalte hvor vondt jeg hadde hatt det.
Hun kikket meg i øynene å smilte,
som om hun moret seg.
Mor hadde vippet meg av pinnen, hvordan kunne dette skje?
Mor kommenterte høyt at det var ingen tvil om at jeg måtte ha hjelp."

Det gikk bare noen dager før barnevernet mottok en ny bekymringsmelding
der moren viste til at Marit hadde psykiske problemer,
mulig også rusproblematikk ettersom hun viste seg så ustabil på et meklingsmøte.
Marit finner frem et kopi av bekymringsmeldingen, et håndskrevet A4 ark.
Her er et lite utdrag...:

"U.T har i flere bekymringer til barnevernstjenesten forsøkt å belyst at min datter Marit ******** , 
har vrangforestillinger, og viser tegn til personlighets forstyrrelse.
Barnevernstjenesten har arrogant oversett mine alvorlige advarsler,
selv om de er tuftet på faglig vurdering, og år med observasjon.
Hennes ustabilitet kom godt frem under et meklingsmøte jeg fikk satt igang.
Marit viste seg som følelsesmessig ustabil, en blanding av vrangforestillinger om meg,
ukontrollert gråt og et skremmende sinne.
Det vil være meget uheldig om hennes barn skal se henne slik,
da hun fremsto som meget skremmende ovenfor deltagerne på meklingen.
Jeg har i mange år prøvd å skaffe hjelp til henne, og den lille såre familien.
Selv om jeg har større kompetanse enn de aller fleste, 
har verken den eller kjærlighet vært nok til å få Marit mottagelig 
til å oppsøke hjelp til sin komplekse psykiske lidelse.
Jeg må på det sterkeste oppfordre barnevernstjenesten til å gjøre en inngripen
da heller ikke barnets far greier å se den komplekse psykiske helsen.
Marit må ikke under noen omstendigheter være alene med barnet.
Hvis barneverntjenesten velger en inngripen vil U.T stille seg disponibel til
å huse barna. De trenger nå hjelp, og støtte i kjente, trygge omgivelser.
Jeg kommer i så fall ikke til å anmelde  påkjenningene og de falske anklagene
under meklingen hvis Marit frivillig mottar psykiatrisk behandling"

Så nok en gang fikk en manipulativ psykopat systemets hjelp til å fortsette sine herjinger,
et meklingsmøte når en familie krevde besøksforbud.
Alt de ville var at Marit`s mor skulle holde seg unna, 
holde seg unna dem og deres omgivelser.
De visste dette var en dårlig ide, de visste at det ikke var noe vits i å snakke med henne.
Det de ikke visste var at moren greide å få så mye ut av en mekling.
Politimannen som var deres kontakt  ble nå en viktig person fremover,
han fikk ordnet med en utredning av Marit,
anklagene var av så alvorlig karrakter at nå måtte hun ha bredere støtte.
De visste at barnevernstjenesten var usikre,
ikke bare for morens bekymringsmeldinger, men også hvis Marit`s versjon var sann
hadde jo Marit opplevd et umenneskelig press hele livet.
De måtte handle fort,
i samarbeid med politimannen fikk de snekret sammen et tverrfaglig møte,
med attest fra lege, sakkyndig psykolog og helsesøster fikk de overbevist barnevernet.
Det ble nok en gang satt ned besøksforbud mot Marit`s mor,
med klar beskjed om at hun ikke skulle oppsøke familien under noen omstendigheter.

Det gikk nesten 14 dager,
Marit hadde en underlig følelse i hele kroppen den dagen,
hun kjente på seg at noe var galt,
hele formiddagen hadde hun hatt en uro i kroppen.
I 11 tiden kom Reidar plutselig hjem fra jobb..

Marit forteller:

"Reidar ba meg sette meg,
han var hvit i ansiktet, hadde et alvorlig uttrykk.
Med rolig stemme fortalte han meg det hadde vært et drap,
min mor var blitt knivstukket og drept."

Det var hennes kjæreste som hadde drept henne.
Senere kom det fram at moren hadde blitt knivstukket mange ganger,
de hadde begge vært beruset da drapet skjedde.
Mannen hadde selv ringt politiet.
I rettsak mot mannen fortalte kjæresten at de hadde drukket,
de hadde drukket tett den siste tiden.
Han hadde oppdaget at det hadde kommet bort en større sum fra kontoen hans,
det hadde startet med det,
når han hadde konfrontert henne med dette var de allerede godt beruset.
Marit`s mor hadde reagert med sinne,
hun ville avslutte forholdet,
-da svartnet det for kjærsten.
Han ble dømt til 16 år i fengsel.

Marit forteller hun fikk en sorgreaksjon etter morens død,
hun gråt mye,
hun fikk ingen avslutning,
ingen unnskyldning.
Hun hadde alltid sett for seg at moren måtte stå til rettes for hva hun hadde gjort.
Selv om hun nå skjønner at det ville aldri ha skjedd,
var det slik hun hadde sett for seg ting.
Sorgen for å aldri få avsluttet var nok større enn noe annet.
Marit vil ikke spekulere i kjæresten eller rettere sagt drapsmannens motiv,
han endte morens liv på en grotesk måte,
mange stikk, han fortjente den straff han fikk.

Med tiden har Marit tenkt mer på sykdomsbildet,
det har blitt sterkere enn ondskapen,
det er nok en måte å akseptere at noen har behandlet seg så vondt,
å ikke minst brukt så mye tid på å forfølge og straffe andre mennesker.
Marit`s tanker er ofte at dette er så syke mennesker at de ikke kan blir friske,
men hun er klinkende klar på at man aldri må holde munn.
Nå retter Marit stor kritikk til både offentlige kontor,
spesielt barnevern og politi.
Kompetanse rundt psykopati er meget manglende mener hun,
selv om det muligens kan ha nyansert seg de siste årene.
Det må til et mye større kunnskapsnivå,
spesielt til de som er rammet av en.
-De får sjelden den oppfølging man trenger,
det samme gjaldt domstolene også,
moren fikk annulert besøksforbud,
hun fikk til og med anket inn avgjørelsen flere ganger,
å da mot folk som virkelig ikke ville ha med henne å gjøre.
MEN legger Marit til;

"DET TRENGTE BARE EN POLITIMANN TIL SOM TRODDE OSS, FOR Å HJELPE...
-SNAKK MED NOEN.."


-Jeg vil nå før jeg avslutter historien til Marit få takke.
Takke for en fantastisk modig avgjørelse om å fortelle,
en avgjørelse som kan få andre til å snakke om psykopati.

For meg, som har hatt den beste oppvekst man kan ønske seg er
det helt utrolig å høre en slik historie,
og ikke minst skrive den.

Marit, du er et fantastisk menneske,
jeg har dyp respekt for deg,

jeg er stolt av å kalle deg VENN!!


Skrevet av: Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit

Følg oss på facebook:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/












 

DEL 2 av MARIT og MOR -"Konfrontasjon"



"MARIT og MOR -konfrontasjon"

I slutten av DEL 1, etter en episoder der Marit`s mor fysisk mishandlet henne grovt,
og morens kjæreste misbrukte henne seksuelt,
ble hun flyttet i fosterhjem, nesten 13 år gammel.
Selv om det var en ny skole, å et nytt sted,
greide ikke fosterforeldrene å verne Marit.
Moren kunne ofte dukke opp både i hjemmet og på skolen,
selv om den fysiske volden var over var den psykiske makten mor hadde over Marit fortsatt sterk.
De seksuelle overgrepene var enda en vond hemmelighet,
det samme var hvordan barndommen hadde vært,
Marit forteller at hun fikk raseriutbrudd hvis noen spurte om hva som hadde skjedd.
Formaningene fra moren lå alltid å gnagde,
hun fikk også påminnelser så fort moren hadde sjansen til det.

På den nye skolen kom mor i tid å utide,
klassekameratene syntes moren var kul, 
"ingen" skjønte hvorfor Marit ikke bodde "hjemme".
Moren passet på å si høyt så flest mulig hørte at hun jobbet så ugunstige tider,
derfor var det best Marit var hos andre.
Midt i skoleåret kom moren hjem til fosterforeldrene,
med seg hadde hun en ny mann.
Mannen bodde på en annen del av landet, hun ville at Marit nå skulle være med.
Marit forteller:

"...mor var nesten elektrisk da hun kom inn døren,
hun ba meg stramme meg opp da hun presenterte den nye kjæresten,
hun ba meg slutte med tøyset.
Det var fosterfar som nå hadde fått nok,
han som sjelden sa så mye reiste seg å pekte på døra,
han var ba klart og tydelig mor om å gå,
jeg skulle ikke flytte noe sted-
mor ble helt stum, hun gikk uten å si et ord.
-Det var var første gang noen VIRKELIG sto opp for meg,
en mann..jeg var jo livredd menn, hatet dem,
jeg var redd ham også-
jeg er enda redd for å bli alene med menn."

Det skulle nå ta lang tid før Marit skulle snakke med sin mor igjen,
men det var starten på mange akutt-innleggelser, medisinering og tvang.
Hun led av et tvangsmessig "Flink pike-syndrom",
men i en berg og dalbane av depresjoner, angst og panikk var det uunngåelig
at sammenbruddet kom,
tålmodigheten til fosterforeldrene ble til tillit og kjærlighet,
 Marit var utsultet på kjærlighet.
Sannheten kom for en dag.
Marit måtte ta en konfrontasjon med realitetene,
lære seg selv å kjenne,
lære verden å kjenne,
igjen ble fosterforeldrene veldig viktig,
det var de som lærte Marit hvordan verden virkelig hang sammen,

Marit`s mor ble ilagt besøksforbud,
men det hindret henne ikke å ta kontakt med alle i rundt,
hun politianmeldte fosterforeldrene flere ganger for vold mot Marit,
hun mente Marit hadde blitt manipulert av fosterforeldrene,
de hadde snudd Marit mot henne med løgn og fantasihistorier.
I ett tilfelle ble fosterfar anmeldt for overgrep mot Marit,
der både fosterforeldre og Marit ble sittende i politiavhør og møter 
med kommunen i timesvis.
Marit forteller:

"Politiet kom hjem til oss å hentet fosterfar,
en kvinne fra kommunen var med,
jeg måtte i timesvis sitte å snakke med henne,
det var ingen som reagerte når jeg fortalte om hva som
hadde hendt da jeg fortalte om hvordan mor behandlet meg.
Mor`s anklager ble tatt på alvor,
jeg ble flere ganger spurt om han hadde misbrukt meg.
Jeg kunne ikke tro at mor`s løgner nok en gang hadde fått ødelagt,
den snille mannen som fosterfar var, så måtte sitte i timesvis hos politiet.
Hvordan kunne politiet i det hele tatt tro et ord av det hun sa?
NÅ skulle plutselig kommunen snakke med meg.
Jeg gråt av frykt for å måtte flytte,
Mor må ha brukt mye tid på å ødelegge i sin sjalusi..."

Tross mange problemer klarte Marit å komme seg gjennom skoleårene,
selv om hun på videregående skole stadiet trengte noen ekstra år
har hun blitt en belest kvinne.
Hennes første jobb var ved et bibilotek,
i tillegg fikk hun på sommeren jobb som guide ved et museum.
Moren kontaktet begge stedene,
brev der hun fortalte om hvor ustabil Marit var,
de måtte være forberedt på at Marit stjal alt hun kom over,
det var i tillegg en rekke beskyldninger om hvor stygg oppførsel
hun hadde mot sin mor, der hun hadde løyet om sin barndom.
Brevene bar preg av at de var skrevet av en "manisk" person.

Moren troppet opp på museumet,
dette var ikke lange tiden etter Marit hadde blitt kalt inn til sjefene
på både biblioteket og museumet,
moren klagde sin nød,
hun kunne dø når som helst å
hun som hadde ofret alt for å passe på Marit.
Det var denne samtalen Marit hadde sett for seg SÅ mange ganger,
den samtalen der hun ba moren dra til helvete,
der hun sa hun ALDRI ville se henne igjen.
Moren reagerte med å hyle og skrike til Marit,
"hvor utakknemlig hun var",
"det kom aldri til å bli noe av henne"
og Marit drepte moren..
-Moren sluttet ikke å kontakte folk,
heller ikke Marit.
Med jevne mellomrom fikk Marit brev,
arbeidsgivere fikk brev fra både moren å
"andre"-altså brev fra morens "alter-ego".

Marit møtte etterhvert sin mann, Reidar,
hun hadde i sin prosess kommet så langt at hun fortalte 
om moren ganske så med en gang,
selv om hun hadde "låst døren" for kontakt med mannen,
var ikke engang Marit forberedt på intensiven moren satte inn
mot hans familie.
Familiemedlemmer mottok både brev og telefoner fra moren,
det ble en splittelse i Reidar`s familie,
der Marit ble "uglesett" av flere av den nye familien.
Under en uenighet rundt arv og odel fikk moren et nært
vennskap med Reidar`s tante og onkel.
Splittelsene ble så store at Reidar ikke snakket med sin søster på
mange år,
det samme med hans foreldre.

Marit forteller:

"Mor var som en virvelvind,
på kort tid hadde hun fått sin fot innad i familien til Reidar.
Hun gravde opp alt av deres fortid,
lagde historier og splid på alle kanter.
Hun spilte offer der hun kunne spille offer.
Hun visste alt om alle.
At jeg og Reidar ikke ville ha noe som helst med henne å gjøre,
brydde ikke mor seg noe om."

Marit og Reidar fikk seg jobb på annet del av landet,
langt fra Marit`s mor, langt fra splittelser i familien til Reidar.
Kort tid etter skulle de ha barn.
Lykken og roen var endelig der,
de hørte ikke noe fra moren under svangerskapet.
Deres første barn var født,
å hverdagen inntraff.
En morgen ringte det på døra,
to damer fra barnevernet kom trampende,
Marit fikk valget om å bli med frivillig på helsestasjonen,
hvis ikke ble babyen tatt med dit av dem.
De ble den dagen informert om at barnets bestemor hadde
store bekymringer for barnet.
Jobben med å innhente informasjon fra andre kommuner var i gang,
selv om det fort kom frem at det var en "sinnsforvirret" person
som hadde delt sine "bekymringer" slapp ikke barnevernet taket.
Marit hadde selv hatt en fortid med psykiatri i ungdomsårene,
hun hadde bodd i fosterhjem,
var utsatt for overgrep.
I 3 måneder bodde Marit på et kristent mødrehjem,
Reidar fikk besøke på avtalte tider,
de ble observert hele døgnet.
-Det kom stadig inn informasjon fra "andre" om Marit`s psykiske helse,
moren hadde igjen en intensiv svertekampanje der
det ble satt tvil rundt omsorgsevne og stabilitet.
At Reidar og Marit skaffet besøksforbud og anmeldte moren
ble brukt i rapporten,
de hadde et svakt nettverk da det var mye splittelse også på
Reidar`s side.

Barnevernet hadde tiltak i hjemmet i to år etter de kom fra mødrehjem,
der var det 4 besøk, å noen møter.
På hvert møte var det nye bekymringsmeldinger fra "ukjente" meldere.
Marit`s mor brøt besøksforbudet flere ganger,
å under avhør den ene gangen fikk Marit kjeft av en politimann.
Han hadde selv snakket med hennes gamle mor,
å det var forferdelig at politiet måtte bruke tid på slikt.
Rettssystemet opprettholdt besøksforbudet.
-de fikk egen kontaktperson både i kommunen og politiet.


DEL 3 kommer neste uke...
-den har fått navnet "MARIT og MOR -begravelsen"
FØLG OSS PÅ FACEBOOK:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/


Skrevet av: Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit.

 









 

DEL 1 av MARIT og MOR -"Jeg er den styggeste jenta i verden" "


Innledning:
Jeg mottok en melding en tid tilbake fra en godt voksen kvinne, 
hun heter Marit, er nå 48 år
 hun fortalte at hun hadde hatt en vond oppvekst, en mor som ikke var "særlig kjærlig".
Sammen har vi nå skrevet litt om hennes oppvekst.
Vi velger å ikke skrive stedsnavn.
Vi har kalt historien "MARIT og MOR", den er i 3 deler:

1: "Jeg er den styggeste jenta i verden"
2: "Konfrontasjon"
3: " begravelse"

              " MARIT OG MOR-jeg er den styggeste jenta i verden"

Marit ble født  i 1968 på et tettsted langt nord i Norge,
noe av det første minnene hun har av sin mor er hennes illrøde ansikt,
de kull sorte øynene å den grove røsten som ropte "du er en stygg unge"
mens Marit sto å vasket opp sengeklærne og trusa etter å ha tisset seg ut på natta.
En skurekost, en stor balje med iskaldt vann å et kinn som svidde etter mor`s ørefik.
Marit syntes selv at hun fortjente dette.

Det var bare de to, Marit og mor.
Hun hadde ingen søsken, 
mor var ofte sint for at Marit ikke var en gutt,
eller i det minste en skikkelig jente.
Selv om Marit ikke kjente sin far, sa mor at hun var lik ham.
Han var et "jævla rasshøl."
Mor sa det var bare bra han var død, han fortjente å brenne i helvete.

Sommeren Marit skulle starte på skole flyttet de,
de fikk seg hus i et boligfelt,
mor hadde møtt en mann, Arvid, han var sjømann,
de giftet seg samme vår.
Marit husker den våren godt,
hun fikk klemmer av mor,
fikk sitte i fanget å hun ble ikke like sint når hun tisset på seg.
Arvid kjøpte sykkel og skolesekk.
-Marit gledet seg fryktelig til å sykle til skolen med den nye sekken!
I juni dro Arvid til sjøs igjen, han skulle være borte i 6 månder.
Det gikk ikke mange dagene før alt var som før,
Marit hadde falt av sykkelen,
ødelagt buksene Arvid hadde kjøpt.

Marit forteller:

"Jeg kom løpende inn på kjøkkenet,
jeg hadde sår på begge hendene og på kneet var et dypt hull.
Mor ble så sint, blodårene pulserte i halsen hennes.
Mor slo meg mange ganger den dagen,
hun slo meg for buksene, hun slo meg for jeg gråt,
hun slo meg for jeg var ikke takknemlig nok.
mor sydde det dype såret på kneet med fiskesnøret,
jeg vasket opp blodet før jeg gikk sulten til sengs.
Men det verste var allikevel at "slike jenter som meg kunne ikke gå på skole."
Mor låste inn både skolesekk og sykkel.
Mor varslet skolen om at det var mest fornuftig at jeg ble mer "moden" før jeg startet på skole."

Marit forteller at moren slo og/eller kløp henne  daglig etter den hendelsen.
-Igjen var hun stygg, for dum til å gå på skole, en utakknemlig drittunge.
Moren satt å røykte å kommanderte Marit til å gjøre oppgaver som voksne skulle ha gjort,
hun vasket mye- ovnen, golvet, vegger-det verste var når hun måtte vaske og ordne 
bena til mor.-skrubbe, file og klippe negler.
Marit tror at hun ikke fikk gå på skolen for moren ville egentlig ikke være alene,
det var ikke bare en straff, eller en ydmykelse.
-Det var bare kjedelig å være alene.

I Desember kom Arvid tilbake,
han var full når han kom hjem,
å det var den jula Marits mor begynte å drikke.
Ikke lenge etter ble hun utsatt for det første seksuelle overgrepet,
Arvid kom å la seg i senga hennes etter at moren hadde sloknet.
 Etter det andre overgrepet sovnet Arvid i sengen til Marit.
Marit var bare 7 år,
men husker lukta av sprit og tobakk.
Hun sov ikke et sekund den natta,
moren kom inn på rommet,
hun hylte og skrek.
Etter å ha jaget Arvid inn på deres soverom ble det 
høylytt slossing der inne.

Marit`s forteller:

"Mor kom farende ut av soverommet,
hun løp rett ned meg, dro meg etter håret,
å slo meg mange ganger.
Hun hylte at jeg ikke skulle be Arvid sove med meg.
Jeg prøvde å si at det ikke var slik,
men hver gang jeg sa noe slo hun meg.
-jeg løy, å det var for å ødelegge for henne.."

I tre år bodde Marit og mor sammen med Arvid,
overgrep, vold og psykisk terror ble en vane.
Marit startet på skole, hun spilte i korps og fikk en hund.
Ingen trodde det var noe verre eller bedre å være Marit
enn andre på hennes alder.
Moren fulgte opp på skolen,
hun var på alle møter og elevsamtaler.
Moren malte et bilde om hvor bra de hadde det sammen.
-men hver dag ble Marit formanet om hva hun kunne si, å ikke kunne si.
Trusler om juling, om å ta livet av hunden var nok.
hunden var Marit`s beste og eneste venn.
Den julinga hun fikk var jo av andre grunner, å høyst fortjent.
Arvid fikk kreft på 3. året de bodde der, han døde hjemme.
Marit husker hvor han ropte etter moren,
ropte etter henne- han måtte ha hjelp til å tisse,
måtte ha medisiner, han hadde store smerter.
Igjen satt moren stort sett ved kjøkkenbordet å røykte,
kommanderte Marit.
-det var som om både moren og Marit ventet på at døden skulle komme.

Marit forteller:

"Mor klaget sin nød til alle vi møtte,
hun savnet sin kjære Arvid så fryktelig,
det hadde vært en slik vond tid,
å stelle ham døgnet rundt.-se ham visne bort.
-Mor hadde ikke stelt ham,
det var det jeg som måtte gjøre,
mor savnet ham heller ikke. Hun var glad han var borte.
Det var jeg også"

Etter dette flyttet de til Trøndelag,
moren hadde penger etter Arvid ,
På mange måter var det bedre nå,
de kjøpte hus i en "bedre del" av byen å
moren var plutselig en høytstående enkefrue.
Moren ba andre kvinner på besøk der hun la ut om hvor flott mann Arvid hadde vært.
Hun skrøt uhemmet av hvor flink Marit var til "alt",
så fort besøket var ute av døra kritiserte hun Marit for både hvordan hun
gikk og sto, hva hun sa og hva hun ikke sa.
Ingen av Marit`s venner var bra nok.
kun få utvalgte som moren foreslo.
Men stadige konflikter med naboer gjorde Marit tilslutt
venneløs og mobbeoffer på skolen.
"Alle" visste jo også at moren drakk,
for hun var et fast innslag i byens uteliv.
Å "alle" visste at moren hadde med seg mannfolk hjem
etter hver bytur-
Marit ble mange ganger konfrontert med morens promiskuøse væremåte.
i perioder var det forskjellige menn flere ganger i uka.
Marit var 12 år da hun ble seksuelt misbrukt, nok en gang 
av en kjæreste av moren,
mannen var av det sadistiske typen,
han skrøt av det til moren i ettertid.
Så en natt ble hun vekt av moren som kom stormende inn på soverommet,
full og sjanglende, tårer og snørr over alt der hun ropte og skrek

Marit forteller:

"Mor dro av meg dyna å prøvde å slite av meg pysjamasen,
hun skrek at jeg var et ludder,
at jeg IGJEN ville stjele mannen hennes.
Jeg fikk ikke forsvart meg, 
hun kloret meg på hele kroppen,
jeg har enda et godt synlig arr fra munnvika å ned på haka.
-At kjæresten som jeg hadde forført ,nå hadde forlatt henne,
var min skyld.
Det frådet ut av munnen til mor; "tenk at han valgte stygge deg!"
Det lyste hat av øynene hennes,
at jeg sto der med åpne. blodige sår enset henne ikke.
At han hadde voldtatt meg var min feil"

Marit`s mor hadde fortsatt å slått,
det var naboene som hadde stoppet moren,
å de fikk Marit ned på sykehuset.
Denne gangen ble hun sydd sammen av ei sykesøster,
å uten fiskesnøre.
Dagen etter var moren på plass på sykehuset,
nystriglet, stram i ryggen å med en bebreidende tone.
-Hun fortalte legene en historie villere en villest,
Marit ble sendt hjem med moren.
Hun var sengeliggende over ei uke,
forann hvert måltid moren kom inn med satt hun å
bebreidet Marit for hva som skjedde,
repeterte og repeterte hvor ulydig og dum Marit var.
Hvor psykisk syk og hvor stor belastning hun var for moren.
Når to representanter fra kommunen kom sa ikke Marit noe,
ikke et ord,
moren var jo "så lei seg" for hvordan ting ble den natta Marit
mistet besinnelsen..
Selv om Marit ikke sa et ord var skadene, legenes og naboenes utsagn nok 
til at hun ble flyttet til et fosterhjem.

Fosterhjemmet var et nederlag for Marit`s mor,
hun dukket opp der gang på gang,
fortalte sine fantastiske historier til alle.
Hun kunne aldri vite når og hvor hun kunne møte henne,
hun mottok lange brev,
der hun fortalte at hun drakk for Marit var en slik pest og plage.
Hun måtte forstå hvor krevende hun hadde vært,
det gikk ikke for moren å ha verken venner eller kjæreste.
Jo eldre hun ble, jo verre diagnoser  mente hennes mor Marit hadde,
schizofreni og psykopati var ironisk nok gjengangere. 

Fosterforeldrene var greie,
men som Marit forteller var hun preget av mange år med vold,
seksuelle overgrep, manipulasjon, psykisk terror og
mangel på omsorg, nærhet og kjærlighet.
Hun var et preget barn,
et angstfullt barn, livredd for å gjøre feil,
der hun gikk inn i  ungdomstiden med et etterhvert stort sinne,
der dårlig selvtillit og selvbilde ble til selvskading og destruktive handlinger.
Til morens glede ble ungdomstiden til Marit preget av 
psykologer, innleggelser og medisinering.
 

i DEL 2 av historien om "MARIT og MOR" vil det bli fortalt om Marit`s kamp for å konfrontere sin mor,
hvordan hun greide å komme seg ut av "psykopatens-psykiske klør".
Den deles Lørdag 4.November 2017
følg oss også på facebook:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/



Skrevet av : Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit
  

























 

, Steinkjer

NY-ÅPNING AV BLOGG: Det er fra 23.10.17 en blogg der hovedfokuset er å informere, fjerne tabuet rundt og hjelpe folk som lever med, har levd med eller på annen måte er rammet av en psykopat. I all hovedsak er kvinnelige psykopater hovedtema da det mangler informasjon, støtteordninger for menn som har blitt rammet. Har også laget en hashtagg #DADTOO , som er et oppgjør med mødre som saboterer samvær mellom far og barn. * Administrator på facebook-gruppen Lucifers datter -kvinnelige psykopater. - BER OM AT DE SOM KOMMENTERER IKKER BRUKER ANNET EN SITT FORNAVN DA DE FORT KAN BLI BRUKT/KONTAKTET/SJIKANERT..

Kategorier