DEL 3 av MARIT og MOR -"Begravelsen"


"MARIT og MOR -begravelsen"

DEL 3 er kalt begravelsen av den enkle grunn at det var døden som måtte sette Marit fri.
Det er mange som beskriver det som en livstidsdom å ha en psykopat i sitt liv,
det gjaldt også Marit.

I DEL 2 fikk dere vite at Marit`s mor fikk besøksforbud mot Marit og hennes familie,
barnevernet slapp "taket" etter flere år, og familien fikk en kontakt i politiet som kjente saken.
Marit og Reidar husker dagen som en fantastisk dag,
de følte de var blitt trodd av politiet.
Gleden var kortvarig, moren anket besøksforbudet, ordnet seg advokat.
Moren følte seg uthengt, og mente Marit svertet hennes navn.
Hun kunne virkelig ikke akseptere et besøksforbud mot sitt eget barnebarn,
domstolene ga moren medhold, det ble anbefalt mekling i saken.
Marit og Reidar var enig om en ting, moren kunne IKKE inn i livet deres igjen.

Marit forteller:

"Jeg skjønte hva mor drev med,
hun fikk nok en gang en fot inn i livet mitt,
som en terrorist, der det er overhengende fare for en eksplosjon.
I flere uker gikk vi nok en gang med klump i magen,
nå var det ikke så at vi hadde så mye å si på dette møtet,
vi skulle ikke la mor få styre dette,
vi skulle be henne pent holde seg unna oss."

Moren kom arm i arm med sin advokat på meklingen,
hun hadde en stor mappe med seg,
og jeg så hun hadde sider opp og ned med notater.
Det var et teater, moren hadde hovedrollen.
Moren la ut i det vide og brede om hvor bekymret hun var for Marit,
på et punkt henvendte hun seg direkte til Reidar,
der hun med fast blikk la ut om at Marit hadde en bakgrunn fra psykiatrien,
at han hadde et ansvar i å få Marit til å tilgi seg selv,
han måtte vite at Marit hadde vært en utfordring utenom det vanlige.
Sinnet mot moren var et tegn på at hun heller ikke nå tok ansvar for sine problemer, mente moren.

Marit forteller:

"Møtet tok en annen vending en vi trodde,
vi skulle jo be henne holde seg unna.
Jeg skulle ikke gi henne gleden av å se tårene mine flere ganger,
hun skulle ikke få gleden av å høre at jeg forklarte meg.
Men nok en gang gjorde jeg dette,
mor fikk det akkurat som hun ville.
I sinne avsluttet jeg møtet da mor gliste til meg,
og det mens jeg satt å fortalte hvor vondt jeg hadde hatt det.
Hun kikket meg i øynene å smilte,
som om hun moret seg.
Mor hadde vippet meg av pinnen, hvordan kunne dette skje?
Mor kommenterte høyt at det var ingen tvil om at jeg måtte ha hjelp."

Det gikk bare noen dager før barnevernet mottok en ny bekymringsmelding
der moren viste til at Marit hadde psykiske problemer,
mulig også rusproblematikk ettersom hun viste seg så ustabil på et meklingsmøte.
Marit finner frem et kopi av bekymringsmeldingen, et håndskrevet A4 ark.
Her er et lite utdrag...:

"U.T har i flere bekymringer til barnevernstjenesten forsøkt å belyst at min datter Marit ******** , 
har vrangforestillinger, og viser tegn til personlighets forstyrrelse.
Barnevernstjenesten har arrogant oversett mine alvorlige advarsler,
selv om de er tuftet på faglig vurdering, og år med observasjon.
Hennes ustabilitet kom godt frem under et meklingsmøte jeg fikk satt igang.
Marit viste seg som følelsesmessig ustabil, en blanding av vrangforestillinger om meg,
ukontrollert gråt og et skremmende sinne.
Det vil være meget uheldig om hennes barn skal se henne slik,
da hun fremsto som meget skremmende ovenfor deltagerne på meklingen.
Jeg har i mange år prøvd å skaffe hjelp til henne, og den lille såre familien.
Selv om jeg har større kompetanse enn de aller fleste, 
har verken den eller kjærlighet vært nok til å få Marit mottagelig 
til å oppsøke hjelp til sin komplekse psykiske lidelse.
Jeg må på det sterkeste oppfordre barnevernstjenesten til å gjøre en inngripen
da heller ikke barnets far greier å se den komplekse psykiske helsen.
Marit må ikke under noen omstendigheter være alene med barnet.
Hvis barneverntjenesten velger en inngripen vil U.T stille seg disponibel til
å huse barna. De trenger nå hjelp, og støtte i kjente, trygge omgivelser.
Jeg kommer i så fall ikke til å anmelde  påkjenningene og de falske anklagene
under meklingen hvis Marit frivillig mottar psykiatrisk behandling"

Så nok en gang fikk en manipulativ psykopat systemets hjelp til å fortsette sine herjinger,
et meklingsmøte når en familie krevde besøksforbud.
Alt de ville var at Marit`s mor skulle holde seg unna, 
holde seg unna dem og deres omgivelser.
De visste dette var en dårlig ide, de visste at det ikke var noe vits i å snakke med henne.
Det de ikke visste var at moren greide å få så mye ut av en mekling.
Politimannen som var deres kontakt  ble nå en viktig person fremover,
han fikk ordnet med en utredning av Marit,
anklagene var av så alvorlig karrakter at nå måtte hun ha bredere støtte.
De visste at barnevernstjenesten var usikre,
ikke bare for morens bekymringsmeldinger, men også hvis Marit`s versjon var sann
hadde jo Marit opplevd et umenneskelig press hele livet.
De måtte handle fort,
i samarbeid med politimannen fikk de snekret sammen et tverrfaglig møte,
med attest fra lege, sakkyndig psykolog og helsesøster fikk de overbevist barnevernet.
Det ble nok en gang satt ned besøksforbud mot Marit`s mor,
med klar beskjed om at hun ikke skulle oppsøke familien under noen omstendigheter.

Det gikk nesten 14 dager,
Marit hadde en underlig følelse i hele kroppen den dagen,
hun kjente på seg at noe var galt,
hele formiddagen hadde hun hatt en uro i kroppen.
I 11 tiden kom Reidar plutselig hjem fra jobb..

Marit forteller:

"Reidar ba meg sette meg,
han var hvit i ansiktet, hadde et alvorlig uttrykk.
Med rolig stemme fortalte han meg det hadde vært et drap,
min mor var blitt knivstukket og drept."

Det var hennes kjæreste som hadde drept henne.
Senere kom det fram at moren hadde blitt knivstukket mange ganger,
de hadde begge vært beruset da drapet skjedde.
Mannen hadde selv ringt politiet.
I rettsak mot mannen fortalte kjæresten at de hadde drukket,
de hadde drukket tett den siste tiden.
Han hadde oppdaget at det hadde kommet bort en større sum fra kontoen hans,
det hadde startet med det,
når han hadde konfrontert henne med dette var de allerede godt beruset.
Marit`s mor hadde reagert med sinne,
hun ville avslutte forholdet,
-da svartnet det for kjærsten.
Han ble dømt til 16 år i fengsel.

Marit forteller hun fikk en sorgreaksjon etter morens død,
hun gråt mye,
hun fikk ingen avslutning,
ingen unnskyldning.
Hun hadde alltid sett for seg at moren måtte stå til rettes for hva hun hadde gjort.
Selv om hun nå skjønner at det ville aldri ha skjedd,
var det slik hun hadde sett for seg ting.
Sorgen for å aldri få avsluttet var nok større enn noe annet.
Marit vil ikke spekulere i kjæresten eller rettere sagt drapsmannens motiv,
han endte morens liv på en grotesk måte,
mange stikk, han fortjente den straff han fikk.

Med tiden har Marit tenkt mer på sykdomsbildet,
det har blitt sterkere enn ondskapen,
det er nok en måte å akseptere at noen har behandlet seg så vondt,
å ikke minst brukt så mye tid på å forfølge og straffe andre mennesker.
Marit`s tanker er ofte at dette er så syke mennesker at de ikke kan blir friske,
men hun er klinkende klar på at man aldri må holde munn.
Nå retter Marit stor kritikk til både offentlige kontor,
spesielt barnevern og politi.
Kompetanse rundt psykopati er meget manglende mener hun,
selv om det muligens kan ha nyansert seg de siste årene.
Det må til et mye større kunnskapsnivå,
spesielt til de som er rammet av en.
-De får sjelden den oppfølging man trenger,
det samme gjaldt domstolene også,
moren fikk annulert besøksforbud,
hun fikk til og med anket inn avgjørelsen flere ganger,
å da mot folk som virkelig ikke ville ha med henne å gjøre.
MEN legger Marit til;

"DET TRENGTE BARE EN POLITIMANN TIL SOM TRODDE OSS, FOR Å HJELPE...
-SNAKK MED NOEN.."


-Jeg vil nå før jeg avslutter historien til Marit få takke.
Takke for en fantastisk modig avgjørelse om å fortelle,
en avgjørelse som kan få andre til å snakke om psykopati.

For meg, som har hatt den beste oppvekst man kan ønske seg er
det helt utrolig å høre en slik historie,
og ikke minst skrive den.

Marit, du er et fantastisk menneske,
jeg har dyp respekt for deg,

jeg er stolt av å kalle deg VENN!!


Skrevet av: Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit

Følg oss på facebook:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/












 

2 kommentarer

Besøksforbudene, ankene, spydighetene og maktmisbruket. Det er som Marit og jeg har samme mor, bortsett fra at min mor fortsatt lever, og fortsatt holder på med sine grusomheter.

Vår historie er skremmende lik, og i vår nærmeste familie er det også beklageligvis en av "oss" som mor nesten klarte å ødelegge.

Den dag i dag er det for tøft for henne å ta opp igjen minnene, og ingen brev eller e-poster fra mor blir lest, det er rette og slett for stor risiko for at psyken igjen kan få seg en knekk .

Jeg blir sint når jeg tenker på hvordan mor oppfører seg, og oppgitt for at vi ikke har noen midler for å stoppe henne annet enn å fjerne oss fra henne.

Men hva med alle naboene hennes, hva med øvrig familie, hvorfor skal hun ha større rettigheter enn oss?

Det virker i alle fall slik, og det er veldig urettferdig.

Skriv en ny kommentar