DEL 2 av MARIT og MOR -"Konfrontasjon"



"MARIT og MOR -konfrontasjon"

I slutten av DEL 1, etter en episoder der Marit`s mor fysisk mishandlet henne grovt,
og morens kjæreste misbrukte henne seksuelt,
ble hun flyttet i fosterhjem, nesten 13 år gammel.
Selv om det var en ny skole, å et nytt sted,
greide ikke fosterforeldrene å verne Marit.
Moren kunne ofte dukke opp både i hjemmet og på skolen,
selv om den fysiske volden var over var den psykiske makten mor hadde over Marit fortsatt sterk.
De seksuelle overgrepene var enda en vond hemmelighet,
det samme var hvordan barndommen hadde vært,
Marit forteller at hun fikk raseriutbrudd hvis noen spurte om hva som hadde skjedd.
Formaningene fra moren lå alltid å gnagde,
hun fikk også påminnelser så fort moren hadde sjansen til det.

På den nye skolen kom mor i tid å utide,
klassekameratene syntes moren var kul, 
"ingen" skjønte hvorfor Marit ikke bodde "hjemme".
Moren passet på å si høyt så flest mulig hørte at hun jobbet så ugunstige tider,
derfor var det best Marit var hos andre.
Midt i skoleåret kom moren hjem til fosterforeldrene,
med seg hadde hun en ny mann.
Mannen bodde på en annen del av landet, hun ville at Marit nå skulle være med.
Marit forteller:

"...mor var nesten elektrisk da hun kom inn døren,
hun ba meg stramme meg opp da hun presenterte den nye kjæresten,
hun ba meg slutte med tøyset.
Det var fosterfar som nå hadde fått nok,
han som sjelden sa så mye reiste seg å pekte på døra,
han var ba klart og tydelig mor om å gå,
jeg skulle ikke flytte noe sted-
mor ble helt stum, hun gikk uten å si et ord.
-Det var var første gang noen VIRKELIG sto opp for meg,
en mann..jeg var jo livredd menn, hatet dem,
jeg var redd ham også-
jeg er enda redd for å bli alene med menn."

Det skulle nå ta lang tid før Marit skulle snakke med sin mor igjen,
men det var starten på mange akutt-innleggelser, medisinering og tvang.
Hun led av et tvangsmessig "Flink pike-syndrom",
men i en berg og dalbane av depresjoner, angst og panikk var det uunngåelig
at sammenbruddet kom,
tålmodigheten til fosterforeldrene ble til tillit og kjærlighet,
 Marit var utsultet på kjærlighet.
Sannheten kom for en dag.
Marit måtte ta en konfrontasjon med realitetene,
lære seg selv å kjenne,
lære verden å kjenne,
igjen ble fosterforeldrene veldig viktig,
det var de som lærte Marit hvordan verden virkelig hang sammen,

Marit`s mor ble ilagt besøksforbud,
men det hindret henne ikke å ta kontakt med alle i rundt,
hun politianmeldte fosterforeldrene flere ganger for vold mot Marit,
hun mente Marit hadde blitt manipulert av fosterforeldrene,
de hadde snudd Marit mot henne med løgn og fantasihistorier.
I ett tilfelle ble fosterfar anmeldt for overgrep mot Marit,
der både fosterforeldre og Marit ble sittende i politiavhør og møter 
med kommunen i timesvis.
Marit forteller:

"Politiet kom hjem til oss å hentet fosterfar,
en kvinne fra kommunen var med,
jeg måtte i timesvis sitte å snakke med henne,
det var ingen som reagerte når jeg fortalte om hva som
hadde hendt da jeg fortalte om hvordan mor behandlet meg.
Mor`s anklager ble tatt på alvor,
jeg ble flere ganger spurt om han hadde misbrukt meg.
Jeg kunne ikke tro at mor`s løgner nok en gang hadde fått ødelagt,
den snille mannen som fosterfar var, så måtte sitte i timesvis hos politiet.
Hvordan kunne politiet i det hele tatt tro et ord av det hun sa?
NÅ skulle plutselig kommunen snakke med meg.
Jeg gråt av frykt for å måtte flytte,
Mor må ha brukt mye tid på å ødelegge i sin sjalusi..."

Tross mange problemer klarte Marit å komme seg gjennom skoleårene,
selv om hun på videregående skole stadiet trengte noen ekstra år
har hun blitt en belest kvinne.
Hennes første jobb var ved et bibilotek,
i tillegg fikk hun på sommeren jobb som guide ved et museum.
Moren kontaktet begge stedene,
brev der hun fortalte om hvor ustabil Marit var,
de måtte være forberedt på at Marit stjal alt hun kom over,
det var i tillegg en rekke beskyldninger om hvor stygg oppførsel
hun hadde mot sin mor, der hun hadde løyet om sin barndom.
Brevene bar preg av at de var skrevet av en "manisk" person.

Moren troppet opp på museumet,
dette var ikke lange tiden etter Marit hadde blitt kalt inn til sjefene
på både biblioteket og museumet,
moren klagde sin nød,
hun kunne dø når som helst å
hun som hadde ofret alt for å passe på Marit.
Det var denne samtalen Marit hadde sett for seg SÅ mange ganger,
den samtalen der hun ba moren dra til helvete,
der hun sa hun ALDRI ville se henne igjen.
Moren reagerte med å hyle og skrike til Marit,
"hvor utakknemlig hun var",
"det kom aldri til å bli noe av henne"
og Marit drepte moren..
-Moren sluttet ikke å kontakte folk,
heller ikke Marit.
Med jevne mellomrom fikk Marit brev,
arbeidsgivere fikk brev fra både moren å
"andre"-altså brev fra morens "alter-ego".

Marit møtte etterhvert sin mann, Reidar,
hun hadde i sin prosess kommet så langt at hun fortalte 
om moren ganske så med en gang,
selv om hun hadde "låst døren" for kontakt med mannen,
var ikke engang Marit forberedt på intensiven moren satte inn
mot hans familie.
Familiemedlemmer mottok både brev og telefoner fra moren,
det ble en splittelse i Reidar`s familie,
der Marit ble "uglesett" av flere av den nye familien.
Under en uenighet rundt arv og odel fikk moren et nært
vennskap med Reidar`s tante og onkel.
Splittelsene ble så store at Reidar ikke snakket med sin søster på
mange år,
det samme med hans foreldre.

Marit forteller:

"Mor var som en virvelvind,
på kort tid hadde hun fått sin fot innad i familien til Reidar.
Hun gravde opp alt av deres fortid,
lagde historier og splid på alle kanter.
Hun spilte offer der hun kunne spille offer.
Hun visste alt om alle.
At jeg og Reidar ikke ville ha noe som helst med henne å gjøre,
brydde ikke mor seg noe om."

Marit og Reidar fikk seg jobb på annet del av landet,
langt fra Marit`s mor, langt fra splittelser i familien til Reidar.
Kort tid etter skulle de ha barn.
Lykken og roen var endelig der,
de hørte ikke noe fra moren under svangerskapet.
Deres første barn var født,
å hverdagen inntraff.
En morgen ringte det på døra,
to damer fra barnevernet kom trampende,
Marit fikk valget om å bli med frivillig på helsestasjonen,
hvis ikke ble babyen tatt med dit av dem.
De ble den dagen informert om at barnets bestemor hadde
store bekymringer for barnet.
Jobben med å innhente informasjon fra andre kommuner var i gang,
selv om det fort kom frem at det var en "sinnsforvirret" person
som hadde delt sine "bekymringer" slapp ikke barnevernet taket.
Marit hadde selv hatt en fortid med psykiatri i ungdomsårene,
hun hadde bodd i fosterhjem,
var utsatt for overgrep.
I 3 måneder bodde Marit på et kristent mødrehjem,
Reidar fikk besøke på avtalte tider,
de ble observert hele døgnet.
-Det kom stadig inn informasjon fra "andre" om Marit`s psykiske helse,
moren hadde igjen en intensiv svertekampanje der
det ble satt tvil rundt omsorgsevne og stabilitet.
At Reidar og Marit skaffet besøksforbud og anmeldte moren
ble brukt i rapporten,
de hadde et svakt nettverk da det var mye splittelse også på
Reidar`s side.

Barnevernet hadde tiltak i hjemmet i to år etter de kom fra mødrehjem,
der var det 4 besøk, å noen møter.
På hvert møte var det nye bekymringsmeldinger fra "ukjente" meldere.
Marit`s mor brøt besøksforbudet flere ganger,
å under avhør den ene gangen fikk Marit kjeft av en politimann.
Han hadde selv snakket med hennes gamle mor,
å det var forferdelig at politiet måtte bruke tid på slikt.
Rettssystemet opprettholdt besøksforbudet.
-de fikk egen kontaktperson både i kommunen og politiet.


DEL 3 kommer neste uke...
-den har fått navnet "MARIT og MOR -begravelsen"
FØLG OSS PÅ FACEBOOK:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/


Skrevet av: Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit.

 









 

2 kommentarer

Helt vilt, atter engang er dette som å lese vår egen historie bortsett fra misbruket. Brevene fra hennes alter ego er noe vi er veldig vant til. Hysteriske utbrudd, falske rykter til venner, arbeidsgivere og øvrig familie.

Denne historien bortsett fra noen få unntak kunne like godt vært vår historie.

Raymond:
Det som vi har diskutert før, altså at det er lik fremgangsmåte på mange omeråder er det ingen tvil om.
Det igen folk som ikke har vært i kontakt med en slik person tror ikke helt på dette da de er så gode til å snakke, samt at de drar ting så langt at det blit "for godt til å være sant", altså så bryter de en leveregel de fleste fra tidlig har lært å følge.
Overgrepene Marit har opplevd er ikke morens gjerning, men følelsene til moren i rundt at hennes mann gjorde dette var totalt borte-
jeg holder på med en bok nå, som jeg har en tanke om å kalle "48 timer i døgnet", det av den enkle grunn at en "vanlig" person må ha 48 timer i døgnet for å kune forsvare seg mot en psykopat. Det virker enkel og greit som om de har mer tid en andre..

Bad Toro ;)

Skriv en ny kommentar