DEL 1 av MARIT og MOR -"Jeg er den styggeste jenta i verden" "


Innledning:
Jeg mottok en melding en tid tilbake fra en godt voksen kvinne, 
hun heter Marit, er nå 48 år
 hun fortalte at hun hadde hatt en vond oppvekst, en mor som ikke var "særlig kjærlig".
Sammen har vi nå skrevet litt om hennes oppvekst.
Vi velger å ikke skrive stedsnavn.
Vi har kalt historien "MARIT og MOR", den er i 3 deler:

1: "Jeg er den styggeste jenta i verden"
2: "Konfrontasjon"
3: " begravelse"

              " MARIT OG MOR-jeg er den styggeste jenta i verden"

Marit ble født  i 1968 på et tettsted langt nord i Norge,
noe av det første minnene hun har av sin mor er hennes illrøde ansikt,
de kull sorte øynene å den grove røsten som ropte "du er en stygg unge"
mens Marit sto å vasket opp sengeklærne og trusa etter å ha tisset seg ut på natta.
En skurekost, en stor balje med iskaldt vann å et kinn som svidde etter mor`s ørefik.
Marit syntes selv at hun fortjente dette.

Det var bare de to, Marit og mor.
Hun hadde ingen søsken, 
mor var ofte sint for at Marit ikke var en gutt,
eller i det minste en skikkelig jente.
Selv om Marit ikke kjente sin far, sa mor at hun var lik ham.
Han var et "jævla rasshøl."
Mor sa det var bare bra han var død, han fortjente å brenne i helvete.

Sommeren Marit skulle starte på skole flyttet de,
de fikk seg hus i et boligfelt,
mor hadde møtt en mann, Arvid, han var sjømann,
de giftet seg samme vår.
Marit husker den våren godt,
hun fikk klemmer av mor,
fikk sitte i fanget å hun ble ikke like sint når hun tisset på seg.
Arvid kjøpte sykkel og skolesekk.
-Marit gledet seg fryktelig til å sykle til skolen med den nye sekken!
I juni dro Arvid til sjøs igjen, han skulle være borte i 6 månder.
Det gikk ikke mange dagene før alt var som før,
Marit hadde falt av sykkelen,
ødelagt buksene Arvid hadde kjøpt.

Marit forteller:

"Jeg kom løpende inn på kjøkkenet,
jeg hadde sår på begge hendene og på kneet var et dypt hull.
Mor ble så sint, blodårene pulserte i halsen hennes.
Mor slo meg mange ganger den dagen,
hun slo meg for buksene, hun slo meg for jeg gråt,
hun slo meg for jeg var ikke takknemlig nok.
mor sydde det dype såret på kneet med fiskesnøret,
jeg vasket opp blodet før jeg gikk sulten til sengs.
Men det verste var allikevel at "slike jenter som meg kunne ikke gå på skole."
Mor låste inn både skolesekk og sykkel.
Mor varslet skolen om at det var mest fornuftig at jeg ble mer "moden" før jeg startet på skole."

Marit forteller at moren slo og/eller kløp henne  daglig etter den hendelsen.
-Igjen var hun stygg, for dum til å gå på skole, en utakknemlig drittunge.
Moren satt å røykte å kommanderte Marit til å gjøre oppgaver som voksne skulle ha gjort,
hun vasket mye- ovnen, golvet, vegger-det verste var når hun måtte vaske og ordne 
bena til mor.-skrubbe, file og klippe negler.
Marit tror at hun ikke fikk gå på skolen for moren ville egentlig ikke være alene,
det var ikke bare en straff, eller en ydmykelse.
-Det var bare kjedelig å være alene.

I Desember kom Arvid tilbake,
han var full når han kom hjem,
å det var den jula Marits mor begynte å drikke.
Ikke lenge etter ble hun utsatt for det første seksuelle overgrepet,
Arvid kom å la seg i senga hennes etter at moren hadde sloknet.
 Etter det andre overgrepet sovnet Arvid i sengen til Marit.
Marit var bare 7 år,
men husker lukta av sprit og tobakk.
Hun sov ikke et sekund den natta,
moren kom inn på rommet,
hun hylte og skrek.
Etter å ha jaget Arvid inn på deres soverom ble det 
høylytt slossing der inne.

Marit`s forteller:

"Mor kom farende ut av soverommet,
hun løp rett ned meg, dro meg etter håret,
å slo meg mange ganger.
Hun hylte at jeg ikke skulle be Arvid sove med meg.
Jeg prøvde å si at det ikke var slik,
men hver gang jeg sa noe slo hun meg.
-jeg løy, å det var for å ødelegge for henne.."

I tre år bodde Marit og mor sammen med Arvid,
overgrep, vold og psykisk terror ble en vane.
Marit startet på skole, hun spilte i korps og fikk en hund.
Ingen trodde det var noe verre eller bedre å være Marit
enn andre på hennes alder.
Moren fulgte opp på skolen,
hun var på alle møter og elevsamtaler.
Moren malte et bilde om hvor bra de hadde det sammen.
-men hver dag ble Marit formanet om hva hun kunne si, å ikke kunne si.
Trusler om juling, om å ta livet av hunden var nok.
hunden var Marit`s beste og eneste venn.
Den julinga hun fikk var jo av andre grunner, å høyst fortjent.
Arvid fikk kreft på 3. året de bodde der, han døde hjemme.
Marit husker hvor han ropte etter moren,
ropte etter henne- han måtte ha hjelp til å tisse,
måtte ha medisiner, han hadde store smerter.
Igjen satt moren stort sett ved kjøkkenbordet å røykte,
kommanderte Marit.
-det var som om både moren og Marit ventet på at døden skulle komme.

Marit forteller:

"Mor klaget sin nød til alle vi møtte,
hun savnet sin kjære Arvid så fryktelig,
det hadde vært en slik vond tid,
å stelle ham døgnet rundt.-se ham visne bort.
-Mor hadde ikke stelt ham,
det var det jeg som måtte gjøre,
mor savnet ham heller ikke. Hun var glad han var borte.
Det var jeg også"

Etter dette flyttet de til Trøndelag,
moren hadde penger etter Arvid ,
På mange måter var det bedre nå,
de kjøpte hus i en "bedre del" av byen å
moren var plutselig en høytstående enkefrue.
Moren ba andre kvinner på besøk der hun la ut om hvor flott mann Arvid hadde vært.
Hun skrøt uhemmet av hvor flink Marit var til "alt",
så fort besøket var ute av døra kritiserte hun Marit for både hvordan hun
gikk og sto, hva hun sa og hva hun ikke sa.
Ingen av Marit`s venner var bra nok.
kun få utvalgte som moren foreslo.
Men stadige konflikter med naboer gjorde Marit tilslutt
venneløs og mobbeoffer på skolen.
"Alle" visste jo også at moren drakk,
for hun var et fast innslag i byens uteliv.
Å "alle" visste at moren hadde med seg mannfolk hjem
etter hver bytur-
Marit ble mange ganger konfrontert med morens promiskuøse væremåte.
i perioder var det forskjellige menn flere ganger i uka.
Marit var 12 år da hun ble seksuelt misbrukt, nok en gang 
av en kjæreste av moren,
mannen var av det sadistiske typen,
han skrøt av det til moren i ettertid.
Så en natt ble hun vekt av moren som kom stormende inn på soverommet,
full og sjanglende, tårer og snørr over alt der hun ropte og skrek

Marit forteller:

"Mor dro av meg dyna å prøvde å slite av meg pysjamasen,
hun skrek at jeg var et ludder,
at jeg IGJEN ville stjele mannen hennes.
Jeg fikk ikke forsvart meg, 
hun kloret meg på hele kroppen,
jeg har enda et godt synlig arr fra munnvika å ned på haka.
-At kjæresten som jeg hadde forført ,nå hadde forlatt henne,
var min skyld.
Det frådet ut av munnen til mor; "tenk at han valgte stygge deg!"
Det lyste hat av øynene hennes,
at jeg sto der med åpne. blodige sår enset henne ikke.
At han hadde voldtatt meg var min feil"

Marit`s mor hadde fortsatt å slått,
det var naboene som hadde stoppet moren,
å de fikk Marit ned på sykehuset.
Denne gangen ble hun sydd sammen av ei sykesøster,
å uten fiskesnøre.
Dagen etter var moren på plass på sykehuset,
nystriglet, stram i ryggen å med en bebreidende tone.
-Hun fortalte legene en historie villere en villest,
Marit ble sendt hjem med moren.
Hun var sengeliggende over ei uke,
forann hvert måltid moren kom inn med satt hun å
bebreidet Marit for hva som skjedde,
repeterte og repeterte hvor ulydig og dum Marit var.
Hvor psykisk syk og hvor stor belastning hun var for moren.
Når to representanter fra kommunen kom sa ikke Marit noe,
ikke et ord,
moren var jo "så lei seg" for hvordan ting ble den natta Marit
mistet besinnelsen..
Selv om Marit ikke sa et ord var skadene, legenes og naboenes utsagn nok 
til at hun ble flyttet til et fosterhjem.

Fosterhjemmet var et nederlag for Marit`s mor,
hun dukket opp der gang på gang,
fortalte sine fantastiske historier til alle.
Hun kunne aldri vite når og hvor hun kunne møte henne,
hun mottok lange brev,
der hun fortalte at hun drakk for Marit var en slik pest og plage.
Hun måtte forstå hvor krevende hun hadde vært,
det gikk ikke for moren å ha verken venner eller kjæreste.
Jo eldre hun ble, jo verre diagnoser  mente hennes mor Marit hadde,
schizofreni og psykopati var ironisk nok gjengangere. 

Fosterforeldrene var greie,
men som Marit forteller var hun preget av mange år med vold,
seksuelle overgrep, manipulasjon, psykisk terror og
mangel på omsorg, nærhet og kjærlighet.
Hun var et preget barn,
et angstfullt barn, livredd for å gjøre feil,
der hun gikk inn i  ungdomstiden med et etterhvert stort sinne,
der dårlig selvtillit og selvbilde ble til selvskading og destruktive handlinger.
Til morens glede ble ungdomstiden til Marit preget av 
psykologer, innleggelser og medisinering.
 

i DEL 2 av historien om "MARIT og MOR" vil det bli fortalt om Marit`s kamp for å konfrontere sin mor,
hvordan hun greide å komme seg ut av "psykopatens-psykiske klør".
Den deles Lørdag 4.November 2017
følg oss også på facebook:
https://www.facebook.com/groups/497357587293804/



Skrevet av : Geir Ståle Skjerve -i samarbeid med Marit
  

























 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar